Noen timer etter at jeg hadde skrevet forrige post begynte riene å komme regelmessig.
Først kom det ett par tette, men jeg tenkte atte "nei, du lurer ikke meg igjen" og pustet og peste meg igjennom ett par tre stykker. Morten ble helt oppgitt og sa "nå ringer du føden!", men jeg ville vente litt til.
Tok tiden på riene, de kom med max 10 minutters mellomrom, noen med bare 4 minutter, og varte fra halvannet til to minutter. Tok en telefon til Tanja, en venninde som er jordmor, og hun ringte Ahus for meg og sa at vi snart kom. Svigermor kom for 3. gang for å passe Villemo, men denne gangen tok hun henne med seg - jeg ville ikke at hun skulle se at mamma hadde det så vondt.
Morten hentet bilen og jeg krabbet inn i baksetet. Klokken 1740 er jeg registrert inn på sykehuset.
Jordmor koblet meg til denne monitoren som overvåker fosterlyd, og ønsket at jeg skulle ligge slik i 20, helst 30 minutter. Riene kom jevt og trutt, au au au - det gjorde vondt.
Vi snakket litt om smertelindring, og jeg hadde ett ønske om å prøve epidural. Vi ble til slutt enige om å avvente, og heller prøve ett varmt bad. Jordmor sjekket åpningen, den var på 5 cm. Skal si jeg ble lettet da, for hadde hun også sagt at "nei her er det ingen modning" så hadde jeg nok gitt meg ende over.
Jeg kom meg aldri nedi badekaret, jordmor sa hun ville ha meg over til fødestuen. Som sagt så gjort, og jeg jobbet meg så godt jeg kunne gjennom hver eneste rie. Morten fikk også føle litt av min lidelse, for jeg kløp han så godt jeg kunne. Holdt vist på å brekke tommelen hans en gang fortalte han etterpå...
Rundt klokken 19 hadde jeg 8 cm, og det ble gjort klart til epidural. "Problemet" var bare at jeg måtte ha en halv liter væske intravenøst først, og det fristet veldig lite å bli bundet opp med slanger og reimer og monitor. Jeg hadde behov for å bevege meg og finne nye stillinger hele tiden. Prøvde å stå litt, men fant ut at det var bedre å stå på kne i sengen, og hvile over saccosekk i mellom. Vi ble enige om å droppe epiduralen, jeg var jo så flink til å jobbe meg i gjennom riene... (som om jeg hadde noen valg?)
Etter hvert kom denne følelsen av trykk mot endetarmen, og jeg fikk beskjed om at nå skal det presses!
Tok noen rier før jeg fikk til teknikken, fytte i helvete å vondt det gjorde!
For hver rie kom barnet lenger og lenger ned i bekkenet, og plutselig var han på vei ut. Aldri i verden om detta går skrek jeg, men så; en - der kom hodet, to - der kom skuldrene og tilslutt tre - der kom underkroppen.
Da var klokken 2019. Niklas skrek med en gang.
Fikk Niklas på brystet umiddelbart, og jeg må innrømme - pen var han ikke, he he.
Men milde måne, så godt det føltes å være ferdig!! Morten fikk klippe navelstrengen denne gangen og jeg slapp unna det hele med ett par sting.
Morten ble helt utladet etterpå, mens jeg var litt høy på endorfiner. Litt "morsomt" å føde helt uten smertelindring, selv om jeg ikke hadde det som mål i det hele tatt, men denne gangen fikk jeg oppleve fødselen helt klar i toppen. Og selv om det gjør forferdelig vondt, så er det jo en utrolig opplevelse!
Morten forlot oss ved ti-tiden for å dra hjem til Villemo. Jeg fikk meg en dusj og ett par deilige brødskiver (jammen smakte de godt!) før jeg ble trillet over på barsel. Til min store glede var jeg alene på tomannsrommet, og jeg kunne få meg noen timer søvn. Pleierne tok med seg Niklas ut så jeg fikk hvile.
Barsel
Barnelegen kom på formiddagen, og det ble konstantert at Niklas hadde gulsot.
Dette ble behandlet med lys, og han måtte ligge i lyskasse. Behandlingen startet ca midt på dagen torsdag 20.
Han var også litt "rom-skinnet" og hadde veldig behov for mat. Siden jeg ikke hadde fått nok melk enda, fikk han tillegg. Hver 3. time fikk han mat. Sent på fredag kveld, ved ti-elleve tiden var behandlingen over, og jeg kunne få han inn til meg igjen. Lørdag formiddag dro vi hjem - Morten og Villemo kom å hentet oss halv ett.
Hjemme
Første nattet hjemme gikk ikke så bra. Niklas var urolig og ville ikke sove. Så søndagen ble litt dum, med min mangel på søvn i tillegg til litt barsel-tårer, jeg måtte si nei til flere som ville komme å hilse på lille gutten.
De to siste nettene derimot har gått ganske greit.
Nå har Villemo og Morten tatt med seg Vip og reist på hytta i Valdres. Niklas og jeg skal være hjemme å slappe av litt. Men jeg savner Villemo... og det er nok litt vanskelig for henne dette, selv om hun er litt stolt også. Er nok litt rart å måtte dele mamma med en liten baby!
Vel, vel - har du giddi å lese helt hit? Ikke værst!
